Palestinere i israelske fengsler

Geneve-konvensjonen om beskyttelse av sivile i krigstid, Konvensjon IV (1949)

Artikkel 49:
(1) Massetvangsflytninger, individuelle tvangsflytninger og deportering av beskyttede personer fra det okkuperte område til okkupasjonsmaktens område eller til en annen stats område, enten det er okkupert eller ikke, er forbudt uansett grunnen.

Artikkel 65: De straffebestemmelser som okkupasjonsmakten innfører, skal først tre i kraft etter at de har vært kunngjort og brakt til befolkningens kunnskap på dens eget språk. De kan ikke ha tilbakevirkende kraft.

Artikkel 76:
(1) De beskyttede personer som er anklaget skal holdes fengslet i det okkuperte land og hvis de dømmes skal de sone straffen der. De skal om mulig holdes adskilt fra de andre fanger, og matrasjonene og de hygieniske forhold skal være slik at de kan holde seg ved god helbred og stellet skal være minst like godt som i det okkuperte lands fengsler.

(2) De skal få den legepleie som deres helbredstilstand krever.

(3) De skal også ha adgang til å få den sjelepleie som de måtte be om.

(4) Kvinner skal anbringes i særskilte avdelinger og settes under direkte oppsyn av kvinner.

(5) Mindreårige skal få den særbehandling som er fastsatt for disse.

(6) Fengslede beskyttede personer skal ha rett til å få besøk av bekyttermaktens eller den Internasjonale Røde kors-komités utsendinger i samsvar med bestemmelsene i artikkel 143.

(7) De skal videre ha rett til å ta imot minst en hjelpepakke hver måned.

Artikkel 147: De alvorlige brudd som det siktes til i foregående artikkel er de som omfatter en eller annen av følgende handlinger, hvis de er begått mot personer eller eiendom beskyttet ved konvensjonen: Overlagt drap, tortur eller umenneskelig behandling, herunder biologiske eksperimenter, med overlegg å forårsake store lidelser eller å gjøre alvorlig skade på legeme eller helbred, å tvinge en beskyttet person til å gjøre tjeneste i de væpnete styrker til den fiendtlige makt eller å unndra ham retten til vanlig og upartisk rettsforfølgning etter bestemmelsene i denne konvensjon, å ta gisler, å ødelegge eller tilegne seg eiendom uten at det er berettiget av militær nødvendighet og foretatt i stor målestokk på ulovlig og vilkårlig måte.

Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol (1998)

Artikkel 8(2): For formålet med denne vedtekten betyr «krigsforbrytelser»:
(a) Alvorlige brudd på Genève-konvensjonene av 12. august 1949, nemlig noen av følgende handlinger mot personer eller eiendom som er beskyttet i henhold til bestemmelsene i den relevante Genève-konvensjonen:
(vii) Ulovlig deportasjon eller overføring eller ulovlig innesperring

Artikkel 8(2): For formålet med denne vedtekten betyr «krigsforbrytelser»:
(b) Andre alvorlige brudd på lover og skikker som gjelder i internasjonal væpnet konflikt, innenfor de etablerte rammene av internasjonal lov, nemlig noen av følgende handlinger:
(viii) Overføring, direkte eller indirekte, av okkupasjonsmakten av deler av sin egen sivilbefolkning til territoriet den okkuperer, eller deportering eller overføring av hele eller deler av befolkningen i det okkuperte territoriet innenfor eller utenfor dette territoriet

Menneskerettighetserklæringen (1948)

Artikkel 5: Ingen må utsettes for tortur eller grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.

Artikkel 6: Ethvert menneske har krav på overalt å bli anerkjent som rettssubjekt.

Artikkel 7: Alle er like for loven og har uten diskriminering rett til samme beskyttelse av loven. Alle har krav på samme beskyttelse mot diskriminering i strid med denne erklæring og mot enhver oppfordring til slik diskriminering.

Artikkel 8: Enhver har rett til effektiv hjelp av de kompetente nasjonale domstoler mot handlinger som krenker de grunnleggende rettigheter han er gitt i forfatning eller lov.

Artikkel 9: Ingen må utsettes for vilkårlig arrest, fengsling eller landsforvisning.

Artikkel 11:
(1) Enhver som er anklaget for en straffbar handling har rett til å bli ansett som uskyldig til det er bevist ved offentlig domstolbehandling, hvor han har hatt alle de garantier som er nødvendig for hans forsvar, at han er skyldig etter loven.

Internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter (1966)

Artikkel 7: Ingen må utsettes for tortur eller for grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.

Artikkel 14:
(1) Alle skal være like for domstolene. Enhver har ved behandlingen av en siktelse mot ham for en straffbar handling eller av spørsmål om hans rettigheter og forpliktelser i et tvistemål, rett til upartisk og offentlig rettergang ved en kompetent, uavhengig og upartisk domstol som er opprettet i henhold til lov. Pressen og offentligheten kan utelukkes fra hele eller en del av rettergangen av hensyn til sedelighet, den offentlige orden (ordre public), eller den nasjonale sikkerhet i et demokratisk samfunn, eller hvis hensynet til partenes privatliv krever det, eller i den utstrekning retten finner det strengt nødvendig når offentlighet på grunn av ekstraordinære forhold vil skade rettferdighetens interesser; dog skal enhver dom i en straffesak eller i et tvistemål offentliggjøres med mindre hensynet til mindreårige krever at dette ikke skjer, eller rettergangen gjelder ekteskapssaker eller saker om foreldremyndighet eller vergemål for barn.

(2) Enhver som er siktet for en straffbar handling skal anses uskyldig inntil hans skyld er bevist etter loven.

(3) Enhver har ved behandlingen av en siktelse mot ham for en straffbar handling, rett til følgende minimumsgarantier, uten forskjellsbehandling:
(a) Å bli underrettet omgående, utførlig og på et språk som han forstår om innholdet av og grunnen til siktelsen mot ham.
(b) Å få tilstrekkelig tid og anledning til å forberede sitt forsvar og til å rådføre seg med en forsvarer som han selv har valgt
(c) Å få sin sak pådømt uten unødig opphold.
(d) Å være tilstede i retten, og å forsvare seg personlig eller ved en forsvarer han selv har valgt; å bli underrettet om sin rett til dette dersom han ikke har forsvarer, og, hvis rettferdshensyn krever det, å få oppnevnt en forsvarer; og da uten omkostninger for ham selv dersom han ikke har tilstrekkelige midler.
(e) Å avhøre eller få avhørt vitner som føres mot ham og å innkalle og avhøre egne vitner på de samme betingelser som de vitner som føres mot ham
(f) Å få gratis bistand av tolk, dersom han ikke forstår eller taler det språk som brukes i retten. g) Ikke å bli tvunget til å vitne mot seg selv eller til å erkjenne seg skyldig.

4. I saker mot unge mennesker skal rettergangen avpasses hensynet til vedkommendes alder og ønskeligheten av å fremme deres rehabilitering.

5. Enhver som er domfelt for en forbrytelse skal ha rett til å få domfellelsen og straffutmålingen overprøvet av en høyere instans i overensstemmelse med lov.

6. Når noen er blitt dømt for en straffbar handling ved endelig dom og når dommen senere er blitt omgjort eller han er blitt benådet på grunn av en ny eller nyoppdaget omstendighet, som på avgjørende måte viser at dommen var feilaktig, skal den som har måttet utstå straff som følge av en slik dom, ha erstatning i overensstemmelse med lov, med mindre det bevises at det helt eller delvis skyldes ham selv at sakens fakta ikke ble kjent i tide.

7. Ingen skal kunne tiltales eller straffes på ny for en lovovertredelse som han allerede er blitt endelig dømt eller frifunnet for i overensstemmelse med loven og rettergangsordningen i det enkelte land.

Artikkel 16: Enhver skal ha rett til overalt å anerkjennes som en person i rettslig henseende.

Konvensjon mot tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff (1984) 

Artikkel 2:
(1) Enhver konvensjonspart skal treffe effektive lovgivningsmessige, forvaltningsmessige, judisielle eller andre tiltak for å forhindre torturhandlinger på noe område under dens jurisdiksjon.
(2) Ingen særlige omstendigheter av noen art, hverken krigstilstand eller trussel om krig, intern politisk ustabilitet eller annen offentlig krisesituasjon kan påberopes for å rettferdiggjøre tortur.
(3) Ordre fra en overordnet tjenestemann eller offentlig myndighet kan ikke påberopes for å rettferdiggjøre tortur

Artikkel 10:
(1) Enhver konvensjonspart skal påse at opplæring og informasjon om forbudet mot tortur fullt ut er inkludert i opplæring av sivilt eller militært rettshåndhevelsespersonell, medisinsk personell, offentlige tjenestemenn og andre personer som kan kommet il å medvirke ved varetekt, forhør eller behandling av noen person underkastet enhver form for arrest, forvaring eller fengsling.
(2) Enhver konvensjonspart skal inkludere dette forbud i de regler eller instrukser som utferdiges med hensyn til slike personers plikter og oppgaver.

Artikkel 11: Enhver konvensjonspart skal holde under systematisk oppsikt sine forhørsregler, instrukser, metoder og praktisering så vel som tiltak truffet for varetekt og behandling av personer underkastet enhver form for arrest, forvaring eller fengsling på noe område under dens jurisdiksjon, med sikte på å hindre at noe tilfelle av tortur finner sted.