MENY
MENY
Våpenhandel og militært samarbeid mellom Norge og Israel – en mangel på samstemthet i norsk Midtøsten-politikk
Hvert år gir norske myndigheter flere hundre millioner kroner i bistand til palestinske selvstyremyndigheter for oppbygging av institusjoner i en framtidig palestinsk stat. Samtidig går det store summer fra Norge til den israelske okkupasjonsindustrien. Dette skjer gjennom blant annet Statens Pensjonsfond Utlands investeringer i selskaper som er med på å opprettholde okkupasjonen av palestinsk land, og gjennom våpenhandel med israelsk våpen- og forsvarsindustri.
Gjennom en informasjonskampanje hvor vi fokuserer på norsk bistand til Palestina, sett opp mot norsk våpenhandel med Israel ønsker FuP å sette et spesielt søkelys på mangelen på samstemthet i norsk Midtøsten- og utviklingspolitikk. Vi mener det er en klar sammenheng mellom konflikt på den ene siden, og kapital i form av våpenhandel på den andre siden. Sammenhengen mellom handel med krigsmateriell og konflikt er ikke noe som bare er relevant for konflikten mellom palestinere og Israel, og Norges rolle her, det er et problem som er av global betydning, og som kan overføres på andre konfliktområder i verden.
Norge har siden forhandlingene opp mot den såkalte Osloavtalen i 1993 hatt et tett samarbeid på politisk/diplomatisk- og bistandsnivå med palestinske representanter og selvstyremyndigheter.
I norske myndigheters offisielle posisjon for å løse konflikten mellom palestinerne og israelerne heter det at det på fredelig og diplomatisk vis må forhandles fram til en tostatsløsning[1] & [2]. Engasjementet for en slik posisjon er, og har alltid vært, sterkt hos norske myndigheter [2] & [3]. Det blir derfor også understreket viktigheten av en prosess for palestinsk statsbygging for at den norske posisjonen skal bli en mulighet. Dette har i de senere årene blitt mer og mer viktig, særlig med Salam Fayyad sitt statsbyggingsprosjekt de to
siste årene, som Norge har bidratt svært aktivt til gjennom målrettet bistand.
Mesteparten av støtten fra Norge har gått til å sikre økonomisk utvikling og handel i tillegg til godt styresett. Institusjonsbygging er et prioritert område. I tillegg gikk midlene til å sikre utdanning, helse og sosial sektor, kostnader i Norge og uspesifisert, nødhjelp, samt miljø og energi [4] & [2]. Historisk og politisk sett er bistanden til Palestina basert på et ønske om å bidra til en palestinsk statsdannelse, noe som innebærer en tostatsløsning mellom palestinerne og israelerne.
Norge er også leder for det såkalte giverlandsforumet for Det palestinske
området(Ad Hoc Liaison Committee – AHLC)[5]. Gruppen fungerer som en koordinator av bistand til det palestinske folket, og forsøker gjennom sitt virke å fremme dialog mellom donorer, De palestinske selvstyremyndighetene (PA) og den israelske regjeringen.
Norske myndigheter har de siste årene lagt vekt på den alvorlige situasjonen for den palestinske befolkningen når det gjelder hvor mye bistand som går til De palestinske områdene[1]. Det blir sett på som viktig å opprettholde bistanden, slik at alt ligger til rette for en framtidig selvstendig palestinsk stat i tråd med målsettingen om en tostatsløsning som løsning på konflikten[2].
Eksport av våpen: I «Retningslinjer av 28. februar 1992 for Utenriksdepartementets behandling av søknader om eksport av våpen, militært materiell, samt teknologi og tjenester for militære formål» står det at utgangspunktet for eksportreguleringen er en formulering i Regjeringens erklæring av 11. mars 1959:
«Det skal ved avgjørelsen legges vekt på de utenriks- og innenrikspolitiske vurderinger, og hovedsynspunktet bør være at Norge ikke vil tillate salg av våpen og ammunisjon til områder hvor det er krig eller krig truer, eller til land hvor det er borgerkrig»
Stortingets vedtak på bakgrunn av dette:
«Stortinget tar til etterretning den erklæring Statsministeren på vegne av Regjeringen har lagt frem. Stortinget vil sterkt understreke at eksport av våpen og ammunisjon fra Norge bare må skje etter en omhyggelig vurdering av de uten- og innenrikspolitiske forhold i vedkommende område. Denne vurdering må etter Stortingets mening være avgjørende for om eksport skal finne sted»[6]
Disse retningslinjene er noen av grunnene til at Norge ikke eksporterer våpen til blant annet Israel.
Selv om det per dags dato ikke blir gitt godkjennelse til å eksportere våpen og krigsmateriell direkte fra Norge til Israel, så betyr ikke dette at det er en absolutt garanti for at norske våpen og våpendeler ikke er i bruk i det israelske forsvaret i dag, tvert i mot. Norge er gjennom eierskap i våpenfabrikker i utlandet involvert i eksport av våpen og materiell til Israel. Et av de mest fremtredende eksemplene er eierskapet i ammunisjonsfabrikken Nammo på Raufoss som staten eier 50% av. Nammo er igjen eier av et datterselskap i USA, Nammo Talley, som produserer blant annet den skulderavfyrte rakettkasteren M72, som lenge har vært i bruk i det israelske forsvaret [7] & [2], og som israelerne innrømmet har blitt brukt i krig i Libanon og Gaza på 2000-tallet. Siden Nammo Talley er lokalisert i USA er fabrikken også unndratt det strenge norske regelverket for eksport. For eksport av våpen produsert hos Nammo Talley i USA gjelder dermed det amerikanske eksportregelverket, som er mindre restriktivt enn det norske.
Gjennom eksport av krigsmateriell til Israel fra Nammo Talley tjener den norske stat indirekte penger på våpeneksport til Israel.
Israel er en av USAs nærmeste allierte, og det aller meste av krigsmateriellet som Israel importerer kommer fra USA. Den største importøren av norsk krigsmateriell igjen er USA, og som nær NATO-alliert av Norge, trengs det blant annet ingen sluttbrukererklæringer eller reeksportsklausul ved eksport av norsk krigsmateriell til USA(eller våre europeiske allierte). Norsk eksport til våre allierte er basert kun på tillit til at disse ikke eksporterer norskproduserte våpen videre til land som Norge praktiserer eksportforbud til[8]. Dette igjen medfører at USA i praksis står fritt til å reeksportere krigsmateriell anskaffet fra norskeide selskaper til land Norge i utgangspunktet ikke ønsker å eksportere til, deriblant Israel.
Det finnes en rekke andre eksempler på våpen som er delvis norskutviklede og/eller norskproduserte, og som i dag er i bruk i det israelske militæret. Dette gjelder raketter som Hellfire, AMRAAM og Sidewinder, samt den omstridte ammunisjonen MK-211[9]. Alle disse våpnene og ammunisjon har blitt brukt av Israel i krigshandlinger en rekke ganger, og er skyld i tap av sivile menneskeliv. Til disse ulike type rakettene og ammunisjon leverer norske bedrifter sentrale deler eller komponenter, og bidrar dermed indirekte til opprettholdelse av Israels militærkompleks og okkupasjonen av Palestina.
Vi mener at norsk regelverk for eksportkontroll bør strammes ytterligere inn. Det bør innføres sluttbrukererklæringer eller reeksportklausul ved utførsel av norsk krigsmateriell til alle land Norge eksporterer til, inkludert NATO-land og nære allierte. I det minste bør det her kreves en garanti for at norsk krigsmateriell ikke blir reeksportert til Israel og andre land vi i dag ikke eksporterer direkte til. Dette bør gjelde alt krigsmateriell som eksporteres, inkludert komponenter og deler. Norske myndigheter bør også underlegge norske våpenfabrikker i utlandet samme krav til eksportforbud til Israel som om bedriftene hadde operert direkte fra Norge. Slik vil en norsk politikk ovenfor Israel/Palestinakonflikten bli mer samstemt enn det den fremstår i dag.
Import av forsvarsmateriell fra Israel
Som vi har sett ovenfor eksporterer ikke Norge krigsmateriell direkte til Israel i dag, men dette hindrer oss ikke i å importere krigsmateriell fra landet. Kontrollsystemet i Norge for eksport av strategiske varer og tjenester til andre land er strengt, men det foreligger per dags dato ingen lignende kontroll på import av strategiske varer og tjenester.
Det samlede beløpet for de faktiske anskaffelsene av israelskprodusert krigsmateriell til Norge gjort siden 2005 fram til 2012 er i følge Forsvarsdepartementet på om lag 64 millioner kroner[2].
Gjennom en import av forsvarsmateriell fra Israel, er Norge med på å støtte det israelske militærindustrielle komplekset, noe som igjen er med på å støtte Israel som en krigs- og okkupasjonsmakt. Eksportinntektene som Israel får gjennom eksport av krigsmateriell til blant annet Norge, bidrar til å dekke landets
utgifter direkte, noe som igjen bidrar til en opprettholdelse av militær okkupasjon og krigshandlinger[8]. På denne måten er norsk kapital indirekte med på å opprettholde en langvarig og betent konflikt. Dette samsvarer dårlig med Norges bistandspolitikk ovenfor De palestinske selvstyremyndighetene, samt å motvirke okkupasjonen og bygge opp under en fredelig løsning på konflikten mellom palestinere og israelere, samt bidra til en bærekraftig utvikling, noe som Norge bidrar med store summer til hvert år.
Så lenge et land befinner seg i en voldelig konflikt bør det verken eksporteres til eller importeres krigsmateriell fra dette landet. Dette bør også gjelde deler og komponenter, samt «indirekte» eksport(slik vi ser i tilfellet Nammo Talley). Slik det er i dag, kan våpen og annet militært materiale via eksport fra norskeide produsenter lokalisert i utlandet, samt reeksport havne hos en tredjepart som vi ikke ønsker skal ha våre våpen, og som vi også har eksportforbud mot.
Norge bidrar hvert år med store summer til bistand og institusjonsbygging i Palestina. Samtidig ser vi at det foregår en handel med forsvarsmateriell mellom Norge og Israel, både gjennom eksport til Israel, selv om dette i utgangspunktet er forbudt i henhold til norsk lovgivning, og import av israelsk krigsmateriell.
Her er det en klar mangel på samstemthet i norsk Midtøsten- og utviklingspolitikk. Norsk kapital går inn i det israelske krigsmaskineriet gjennom import av israelsk krigsmateriell til Norge, og norskprodusert krigsmateriell blir eksportert til Israel trass i eksportforbudet Norge praktiserer gjennom norskeide våpenprodusenter i utlandet. Slik styrkes det israelske militæret og dermed også den pågående konflikten mellom palestinerne og Israel. Dette samsvarer dårlig med norske myndigheters ønske om å spille en sentral rolle i å skape fred i området gjennom både diplomatiske bånd for å få slutt på okkupasjonen, samt økonomisk bistand til institusjons- og statsbygging i Palestina. Det er vanskelig å se hvordan et norsk bidrag til en bærekraftig utvikling er vel anvendt når vi på den annen side er med på å opprettholde et kompleks som igjen er med på å motvirke den utviklingen Norge ser ut til å ønske i Palestina.
Noe av årsakene til norske myndigheters mangel på samstemthet i norsk Midtøstenpolitikk når det gjelder bistand og våpenhandel, kan være de sprikende interessene og regelverkene hos de ulike departementene, her Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet. I rapporten fra Norsk folkehjelp og Fagforbundet påpekes det også at den sittende regjeringen heller ikke har fremlagt noen helhetlig strategisk politikk ovenfor Israel[8]. Dette kan være noe som igjen fører til ikke
alltid like entydige praksiser når det gjelder politikken som føres ovenfor Israel når det gjelder våpenhandel.
Det er også viktig å se på norsk-israelsk handel med krigsmateriell som en del av et større globalt kompleks. Norge er i dag store på produksjon og eksport av våpen og annet krigsmateriell. Det er viktig at den norske eksportlovgivningen og regelverket for våpeneksport er så strengt som det overhodet kan bli for å hindre at norskprodusert krigsmateriell havner i hender vi ikke ønsker at det skal havne i; dette gjelder ikke bare Israel, men alle land verden over som er involvert i større og mindre konflikter der sivile liv står i fare. Norge har som kjent et strengt regelverk for eksport, men så lenge vi ikke praktiserer samme strenge regelverk for krigsmateriell produsert i utlandet, der andre regler for eksport gjelder, så kan vi heller aldri være helt sikre på at våpen Norge tjener penger på å produsere og eksportere ikke havner der vi ikke ønsker at det skal havne. Dette gjelder ikke bare Israel. Vi ser for eksempel at Norge eksporterer våpen til autoritære regimer som Saudi Arabia, Qatar og Kuwait, senest i 2011[10].
At Norge bidrar med økonomisk kapital til å opprettholde en okkupasjon, og til tider svært voldelig langvarig konflikt, gjennom våpenhandel og militært samarbeid med den ene parten, samtidig som vi forsøker å løse denne konflikten gjennom diplomati og økonomisk bistand og utviklingspolitikk ovenfor den andre parten, er tankevekkende. Særlig med tanke på at Norge ønsker å framstille seg som en fredsnasjon med lang erfaring i konfliktløsning verden over. Dette stemmer ikke godt overens, og norske myndigheter bør gå i seg selv og sin egen praksis på ulike områder for å oppnå mer samstemthet og koherens, og dermed også en mer bærekraftig Midtøsten- og utviklingspolitikk.
Are Øverseth Blomfeldt, Alexandre Æbdallah Sandvik Lillerødberget og Elisabet Palerud: «Norges ulike statlige samarbeidsforhold med Israel – En mangel på koherens i norsk Midtøstenpolitikk?», rapport for Fellesutvalget for Palestina, 2012.
Alexander Harang: ”Norsk våpenhandel og militært samarbeid med Israel”, rapport for Norsk Folkehjelp og Fagforbundet, november 2012.
Tove Lie og Øystein Mikalsen: “Fredsnasjonens grenseløse våpenhandel”, 2012
Norges samarbeidsforhold med og bistand til De palestinske selvstyremyndighetene(PA):
Stortingsmeldinger omhandlende eksport av forsvarsmateriell fra Norge, eksportkontroll og internasjonalt ikke-spreiingssamarbeid:
Lovgivning og retningslinjer for behandling av søknader om våpeneksport til norsk UD:
Rapporter, artikler og søkeressurser:
Norsk våpenhandel og militært samarbeid med Israel:
Publisert
05.02.2013
