Kan en stat være både jødisk og demokratisk?

Teksten er skrevet av Kjetil Tednes som i april var med på studietur til Israel og Palestina med Fellesutvalget for Palestina. Den vart først publisert på Fædrelandsvennen.no 14. mai.

Følgende framgår av den 70 år gamle israelske opprettelseserklæringen (min oversettelse):

”… på grunn av vår naturlige og historiske rett og i kraft av FNs generalforsamlings resolusjon, erklæres herved etableringen av en jødisk stat i Israel, som skal kalles staten Israel.”

Følgende tre aspekter i den siterte erklæringen fortjener en nærmere kommentar:

1. En naturlig og historisk fortrinnsrett til territoriet etter at jødene ble fordrevet fra territoriet for ca 2000 år siden, og ca 3000 år siden det eksisterte et primitivt jødisk kongedømme, er en svært drøy påstand.
2. I erklæringen er det en klar henvisning til FNs delingsplan fra nov. 1947, men ingen angivelse av den nye statens grenser. I virkeligheten okkuperte jødene i løpet av året etter at erklæringen ble gitt, halvdelen av det territoriet som i FNs delingsplan var tiltenkt en palestinsk stat, og i 1967 okkuperte de resten. Da FNs delingsplan ble vedtatt, utgjorde jødene kun 1/3 av befolkningen i det samlede territoriet, som var avsatt til de to statene.
3. Den nye staten skulle være jødisk, hvilket må bety at jødisk kultur og religion skulle ha en fortrinnsrett over andre kulturer og religioner i den nye staten.

Hele opprettelseserklæringen inneholder ikke ordet demokrati i det hele tatt, men det reiser seg et betimelig spørsmål: Kan en stat være både jødisk og demokratisk samtidig?

Først er det viktig å slå fast at for at en stat rettmessig skal kunne være demokratisk, kreves at alle borgere uavhengig av rase, religion og etnisk tilhørighet i praksis gis de samme grunnleggende individuelle rettighetene. Dette gjelder bl.a. rett til å eie land, rett til et boligmarket uten diskriminering, rett til en likeverdig utdanning, rett til å tjenestegjøre i statens væpnede styrker, rett til likeverdige offentlige sosiale ytelser og ikke minst ytringsfrihet.

Ca 20 % eller nær 2 mill. av statsborgerne i dagens Israel er etniske palestinere med arabisk språk og kultur og overveiende islam som religion. I en tre år gammel spørreundersøkelse med 5061 israelske respondenter over 18 år, referert i ”The Washington Post”, var 48 % av jødene enig i følgende utsagn: Arabere bør utvises eller flyttes fra Israel. 79 % av jødene var enig i at jødene fortjener å bli positivt forskjellsbehandlet i Israel. Det forklarer at det i israelsk lovgivning finnes i minst 66 lovbestemmelser som diskriminerer etniske palestinere sammenliknet med etniske jøder, selv om alle i utgangspunktet er fullverdige israelske statsborgere. Diskrimineringen av palestinerne gjelder eksempelvis:

– Adgangen til å eie og bruke jord.

– Muligheten til familiegjenforening.

– Adgangen til å tjenestegjøre i de væpnede styrker med etterfølgende rett til studieplass og subsidiert bolig m.v.

– Fri innvandring for jøder, men forbudt for palestinere.

– Beduinbefolkningen i Israel får lite offentlige sosiale ytelser.

– De palestinske grunnskolene får pr. elev jevnt over halvdelen av de offentlige bevilgningene som de jødiske skolene får.

– Ingen av de 8 universitetene i Israel er palestinske/arabiske, og opptaksprøvene er kun på hebraisk.

– I motsetning til medlemmer av andre trossamfunn får et stort antall ortodokse jøder i årevis offentlig stipend (lønn) for å hengi seg til religiøse studier, og rabbiene har uforholdsmessig stor politisk innflytelse.

– Israelske media er i noen grad underlagt militær sensur.

– Det forbudt å ta til orde for boikott, deinvestering eller sanksjoner (BDS) rettet mot israelske varer eller tjenester.

– Offentlig markering av Nakba-dagen, 15. mai, til minne om den etniske rensingen av Palestina i 1948 med massakre og voldtekter, og som førte til ca 700.000 palestinske flyktninger, er forbudt.

Det israelske samfunnet framstår i dag som et nærmest totalt segregert samfunn med to språk og to kulturer, som eksisterer adskilt fra hverandre. Grunnskolesystemet er i praksis adskilt for jøder og palestinere, boligkvarterene likeledes. Jødiske og palestinske barn omgås svært sjelden. En muslim og en jøde har ikke adgang til å inngå ekteskap i Israel.

De sosiale konsekvensene av diskrimineringen av etniske palestinere i Israel er at de i gjennomsnitt har betydelig lavere utdanningsgrad og levestandard enn sine jødiske medborgere. Spedbarnsdødeligheten er 2,6 ganger større i den palestinske befolkningen i Israel. I Israel er det få eller ingen tegn til integrering av den palestinske befolkningen, snarere det motsatte. Likner det ikke mer på apartheid, enn demokrati?

Palestinerne som bor i okkuperte eller blokkerte territorier, utsettes for mye mer omfattende diskriminering og fornedrende undertrykkelse. De har vært underlagt israelsk militærlov i over 50 år. Sanne demokratier okkuperer og undertrykker ikke andre nasjoner og folk tilnærmelsesvis så lenge.