Okkupert landbruk

Nestleder i Fellesutvalget for Palestina, Reidun Gjengedal, med leserinnlegg i Nationen om bøndenes hverdag i Palestina. Først publisert på Nationen.no. 

Palestinske bønder har en ekstra utfordring sammenlignet med andre; de skal dyrke jorden under israelsk okkupasjon. Uten den ville de kunnet øke produksjonen, hatt enklere tilgang til egen jord, og lettere kunnet bestemme både hva de vil dyrke og når de vil gjøre det.

Se for deg at du bare kan komme deg til jorden din tre dager i uken. Disse tre dagene har du en halvtime på deg for å komme gjennom porten om morgenen. For å slippe gjennom må du ha med deg en besøkstillatelse. For å få denne tillatelsen, som kan gjelde for fra tre måneder til noen år, må du gjennom en usikker søknadsprosess. Og selv med tillatelsen i orden, kan de som vokter porten likevel nekte deg inngang fordi de er i dårlig humør den dagen. Dette er hverdagen for mange bønder på Vestbredden i Palestina.

I år er det 50 år siden Israel okkuperte Palestina. Og i år er det 15 år siden Israel begynte å bygge muren mellom Israel og Palestina. Muren er i stor grad bygget inne på Vestbredden, innenfor «den grønne linjen» som er den internasjonalt anerkjente grensen mellom Israel og Palestina. Det gjør muren problematisk internasjonalt, fordi det er i strid med folkeretten. Men ikke minst er muren problematisk lokalt. Flere bønder som bor på Vestbredden på den ene siden av muren, eier jord på den andre siden. Muren gjør det vanskeligere å drive denne delen av jorden. Adgangen reguleres med tillatelser, som selv om du eier jord kan være vanskelig å få. Tillatelsene kan bare brukes de dagene portene er åpne, ikke sjelden bare tre dager i uken. Og de kan bare brukes til visse tidspunkt på døgnet, med åpningstider mellom 30 og 60 minutter på morgenen, og enda kortere for å komme hjem om ettermiddagen.

Da jeg var tre måneder på Vestbredden som ledsager i vinter, var jeg og resten av teamet mitt flere ganger vitne til vilkårligheten som gjaldt for alle som ønsket å komme seg til den andre siden av muren. Vi så hvordan portene ikke åpnet som de skulle, slik at bøndene som var på plass til åpningstiden likevel måtte stå og vente før de kunne komme seg på jobb. Vi så den eldre mannen som kom på esel og kjerre. På lasteplanet hadde han fem små oliventrær, og synet levnet liten tvil om at han bare skulle inn og sette plantene. Men trærne manglet tillatelse. Mannen på esel fikk slippe gjennom, igjen på vår side av gjerdet sto fem små oliventrær. Vi så mannen som måtte la sykkelen stå igjen, enda han fikk ta den med dagen før. Andre dager så vi hvordan menn ble sendt i retur fordi de var for pent kledd, eller gikk med penger i lommen. De israelske soldatene tvilte på at mennene, som alle hadde papirene i orden, var på vei til jobb. Da vi spurte, svarte soldatene at de bare var i dårlig humør denne dagen. Uavhengig av søknader og tillatelser, er det til syvende og sist soldatene på stedet som avgjør hvem som får komme gjennom og ikke.

En morgen skulle vi observere en port som var åpen 45 minutter. Ved stengetid så vi en siste mann komme ridende mot oss. Han og hesten var framme ved porten ett minutt over tiden, og soldatene jobbet med hengelåsen for å stenge porten. Rundt oss ga folk beskjed om en siste bonde var på vei, men det hjalp ikke. Soldatene pekte på klokken og ristet på hodet.

Seinere samme dag dro vi til en annen port for å se at bøndene kom seg hjem for dagen. Porten er åpen tre dager i uken, på ettermiddagen kun 15 minutter. Da vi kom sto bønder, traktorer og esler i kø på den andre siden. Ved åpningstid så vi ikke tegn til noen soldater. Tiden gikk, solen gikk ned, og først etter halvannen time kom jeepen med soldatene som åpnet porten de få minuttene som skal til for at folk kommer seg hjem. Det var vinter og bekmørkt, her fantes ikke noe lys eller skur. Da bøndene kom gjennom og så oss, kjente vi bare de iskalde hendene deres før de dro hjem til familien. Regelen om åpningstid vi så på morgenen, ble irrelevant for soldatene på ettermiddagen. Og slike dager så vi flere av.

Men okkupasjonen skaper også andre problemer. I dag er produktiviteten under halvparten av israelske bønders, og FN mener mye av forskjellen skyldes nettopp okkupasjonen. Det er restriksjoner på import av gjødsel til Palestina. Samtidig er import og eksport både dyrere og mer tidkrevende enn for israelske bønder. Etter at Israel okkuperte Palestina i 1967, erklærte de råderett over vannressursene. Det gir begrenset vanntilgang for palestinere. I dag får mesteparten av det palestinske landbruket kun naturlig vanning, til tross for at det irrigerte landbruket kan gi betydelig større inntekter. Mange bønder ønsker å dyrke mer av artene som behøver kunstig vanning for å diversifisere produksjonen og samtidig øke inntektene. Med begrensningene på vann, er det få som har denne muligheten. Samtidig bruker den samme okkupasjonsmakten vann fra Vestbredden til de ulovlige bosetningene og israelsk landbruk på okkupert land.

Det er vanskelig nok å være bonde, om man ikke hver dag må kjempe for retten til å bruke sin egen jord. I år er det 50 år siden okkupasjonen startet. Det må bli det siste.