Inntrykk fra prosjektbesøk til Gaza for Kvekerhjelp i februar 2016.
Av Kristine Hofseth Hovland, Kvekerhjelp
Første dag på Gaza. Krigen er ikke så synlig på overflaten som en kanskje kunne forventet. Ruinene etter mange bombede hus er ryddet vekk, restene er tatt med til byggeplasser hvor betong møysommelig kvernes opp og sammenfiltrede armeringsjern rettes ut. Men i menneskers bevissthet er ruinene høyst til stede. Stedene pekes ut for oss som er på besøk: «Her stod et 3-etasjers hus. Nå bor familien i den brakka.»
Krig puster deg i nakken i Gaza. For folk som bor her er den høyst virkelig. Både «den neste krigen», den alle venter på – ryktene sier at det kanskje blir neste måned allerede – og den forrige krigen, 51 brutale dager med bomber under sommeren 2014.
Den forrige krigen var enda verre enn de før den igjen, forteller vennene våre oss. To ting gjorde den verre:
For det første: følelsen av at ingen steder var trygge. Bydeler som tidligere var blitt spart, ble nå truffet; en FN-skole som folk hadde flyktet til ble bombet; barn på stranda i sentrum av Gaza by ble skutt. Foreldre, desperate etter å kunne beskytte barna sine, hadde ingen steder å dra, ingen steder å finne helt basal sikkerhet.
For det andre: I denne krigen ble hele familier utslettet i angrep utført for å drepe én militant kommandør. Hvor lite var ikke et liv verdt? En lammende følelse ség inn: ditt liv, og livet til dem du er glad i, står det ikke i din makt å beskytte.
90 000 mennesker mangler fortsatt hjem etter krigen mot Gaza i 2014. Mange av dem har gjennomlevd sin andre vinter i midlertidig husly. Strømmen forsvinner 12-16 timer hver dag, og gjør vinteren enda hardere. I år har det vært mangel på parafinolje, lite har sluppet gjennom blokaden av den tett befolkede Gaza-stripen.
Mangel på dagligvarer er én av mange følger av en lammende blokade håndhevet av Israel i nær et tiår. Gazas andre nabo, Egypt, gjør ikke situasjonen bedre med Rafah-grensen stengt i lange perioder. Hamas-myndighetene på Gaza er presset opp i et hjørne, og har de siste månedene knapt betalt ansatte i skoler, på sjukehus og i administrasjonen. Oppi alt dette prøver vanlige mennesker å holde fast på et eller annet slags hverdagsliv.
Men, det å holde fast på en hverdag kan være vanskelig nok når så mange ting – fra det helt basale og konkrete som parafinolje, til det store og overordnede, planer og drømmer for framtiden – oppleves å være helt utenfor det du selv har kontroll over. Som en vanlig innbygger av Gaza, kan følelsen av at du ikke selv kan velge retning for ditt liv, bli overveldende.
Som studenten vi traff som endelig sto på lista for å krysse Rafah inn til Egypt, men hvis student visum til Tyrkia hadde utløpt dagen før. Nå måtte han begynne hele visumprosessen om igjen. Eller fortellingen fra en gruppe ungdommer i en av flyktningeleirene, som innrømmet at retten til retur ikke ga noen mening for dem, det var for abstrakt eller kanskje for utenkelig at retten familien deres hadde noen gang skulle oppfylles. Eller førskolelæreren som deler det hun gjemmer i hjertet sitt: historien om en 5-åring som kom til skolen etter forrige krig og fortalte henne at nå skulle hjemmet hans bygges opp igjen, men han visste ikke helt hvorfor, for det kom sikkert til å bombes igjen.
På toppen av dette kan du legge den dype, utmattende skuffelsen med politiske ledere, kranglingen dem imellom, maktesløsheten deres. «Hvis det var valg i dag, hvem tror du ville vinne?» spurte kollegaen min en av Gaza-vennene våre. For noen år siden, når jeg spurte det spørsmålet, ville folk kaste seg ut i lange politiske analyser, med teorier om valgseire og nederlag og nye retninger. Denne gangen var svaret kort: «Ingen ville gått for å stemme.» Gazas innbyggere har testet demokratiet, den lille, krøkkete tøddelen demokrati som ble tilkjent dem av verden utenfor, og blitt bittert skuffet.
Hva da, i møte med denne nedbrytende følelsen av maktesløshet?
I førskolene som Kvekerhjelp støtter på Gaza, er målet å gi 1300 barn et trygt sted. Dette er barn fra Gazas flyktningeleirer som, så langt det er mulig, får en forutsigbar, trygg og lekfylt formiddag fem dager i uka.
«Vi snakker egentlig lite om traumebehandling,» reflekterte en av psykologene som besøker førskolene jevnlig. «Traumebehandling er for den fasen hvor faren er over og mennesker kan begynne å gjenoppbygge livene sine. Her på Gaza, slik det er nå, er det motstandskraft vi må bygge. Vi prøver å hjelpe voksne og barn til å etablere et grunnleggende selvbilde, en tro på egen verdighet, en trygghet i seg selv som kan bære dem gjennom enda verre tider enn dem vi har i dag.»
Én del i det å bygge motstandskraft er å vite at det finnes noen utenfor Gaza som vet om og bryr seg om hvordan du har det. Som besøkende til Gaza slås jeg ofte av menneskers nysgjerrighet og raushet i møte med meg, og hva de ber meg om, direkte eller indirekte: Fortelle historiene våre der ute! Fortell historiene våre til hele verden!
La meg lande der, på hva vi som er på utsiden kan være med og gjøre:
Lukk øynene og drøm deg bort. Stryk fingrene mykt over kinnene og tenk deg en mild bris, en salt bris fra det store Middelhavet. Løft ansiktet mot solen, kjenn varmen, ennå ikke så det brenner, bare så det kiler på panna. Krøll tærne, tenk deg at det knaser myk, hvit sand mellom dem; myk, hvit sand på en av Gazas strender. Tenk deg Gaza, som turistmagneten det burde vært, paradiset det kan bli.
Vil du støtte Kvekerhjelps arbeid med barnehager i Gaza? Send et bidrag til 1254 20 08081.
Publisert
12.04.2016