FNs deling av Palestina i en jødisk og en palestinsk del i 1947 ga opphav til et av de største flyktningproblemer verden har sett. Jødene utgjorde i 1947 bare en tredjedel av befolkningen i det opprinnelige Palestina. Likevel utgjorde den jødiske staten 56% av landområdet og hadde et knapt flertall av jøder i FNs delingsplan. For å sikre et jødisk flertall i den fremtidige staten, gjennomførte sionistene en til tider brutal fordrivelse med blant annet flere massakrer av sivile palestinere – en etnisk rensing.
Fra desember 1947 til våpenhvilen våren 1949 er det anslått at mellom 711 000–726 000 palestinere ble fordrevet fra sine hjem[1]. Delvis flyktet de, skremt av beretningene om massakrer, delvis ble de drevet ut. Alt i alt er det anslått at mellom 800 000–950 000 palestinere var registrert som flyktninger etter krigen i 1948. I Lydda og Ramle regner man med at mer enn 400 menn, kvinner og barn ble myrdet og mellom 50 000–70 000 mennesker ble drevet på flukt[2] og ble nektet å ta med seg eiendeler. I sommerheten omkom flere hundre – særlig barn og gamle mennesker – av tørst og sult.
Det er mye dokumentasjon på at fordrivingen eller «omplasseringen» av palestinerne var planlagt. David Ben-Gurion, Israels første statsminister, uttrykte det slik: «Med tvungen omplassering ville vi få et stort område for bosetting. Jeg støtter tvungen omplassering. Jeg ser ikke noe umoralsk i det».[3]
For å hindre flyktningene i å vende tilbake ødela israelerne mer enn 500 palestinske landsbyer. Alle palestinske byer fikk jødiske navn. Ca. 5 000 palestinere som forsøkte å vende tilbake, ble drept.
Ved våpenhvilen i 1949 hadde sionistene okkupert nesten 4/5 av Palestina og fordrevet det meste av befolkningen.
Via finurlige juridiske systemer ble jorden overtatt av den jødiske staten og Jewish National Fund(JNF), slik at den ikke kunne selges eller leies ut til andre enn jøder. På midten av 50-tallet eide staten og JNF 90% av all jord i den israelske staten.[4]
Under seksdagerskrigen i 1967 da Israel erobret resten av Palestina (Vestbredden, Øst-Jerusalem og Gaza), ble ca 300 000 sivile palestinere fordrevet. De fleste flyktet til Jordan. Mange ble flyktninger for andre og tredje gang.
Det nøyaktige antallet palestinske flyktninger er vanskelig å anslå. Bare UNRWA har ført registre. I dag kan det være ca 7 millioner palestinske flyktninger på verdensbasis. Av disse er 4,6 millioner registrert av UNRWA. Mange lever i flyktningeleirer både i og utenfor Palestina. Flyktningeproblemet er etter mer enn 60 år ennå ikke løst. Ifølge internasjonal lov er det ingen tvil om flyktningenes rett til å vende tilbake. Den retten kan ikke forhandles vekk. Dette er noe som bekreftes gjennom FNs generalforsamling resolusjon nr. 194 fra
desember 1948, som fastslår de palestinske flyktningenes rett til å vende tilbake, samt retten til økonomisk kompensasjon. Denne resolusjonen har stått fast siden, uten at det er medført at flyktningene har kunnet vende hjem.
Den israelske staten har aldri påtatt seg ansvaret for de palestinske flyktningene og mener at verden og de omkringliggende araberstatene må løse problemet. Tidligere statsminister Shamir sa i 1992 følgende: «uttrykket ‹tilbakevendingsrett› er en tom frase som er fullstendig meningsløs. Det vil aldri skje på noen måte eller i noen form. Det finnes bare en jødisk ‹tilbakevendingsrett› til Israels land».[5]
Med opprettelsen av den israelske staten og med åpenlys passivitet overfor fordrivelsen av de mange palestinere, lot de vestlige land palestinerne betale for jødeforfølgelsene i Europa.
Ideen om «transfer», dvs. å flytte resten av den palestinske befolkningen i Israel og de okkuperte områdene til de omkringliggende arabiske landene vinner stadig mer gehør i Israel. Flere israelske partier går inn for dette.
