Et trassig håp

Appell fra Kristine Hofseth Hovland i Kvekerhjelp 10. juni på markering av at den israelske okkupasjonen av Palestina er 50 år. 

Et trassig håp. Det er dét som sitter i mellomgulvet når jeg har møtt mennesker på Gaza-stripen, i Jerusalem, i Israel og i Palestina. For midt i brutalitet, rå makt, sorg, fremmedhet og innsnevrede livsrom, så er det dette som står tydeligst fram: Trass. Håp.

Ahmed
Jeg tenker på Ahmed, som har studert arkitektur ved et av universitetene i Gaza by. For tre år siden var han ferdig, og søkte og fikk plass ved et masterprogram på et tysk universitet. I tre år har han prøvd men ikke fått til å reise. Visum-prosessen er lang og tungvint, og når så visumet kommer er det gyldig i én måned. Men å da klare å komme seg ut av Gaza på den måneden har så langt vist seg umulig.

Ahmed snakker om hvordan blokaden av Gaza er en lang rekke problemer som blir kastet på ham. Én dag er det gass som mangler, neste dag må han fikse vann. Alltid er det mangel på strøm. Og alltid er det droner over hodet, noen så nærme at du innbiller deg at du hører en svak during, andre bare små prikker på himmelen.

Blokaden er problem etter problem etter problem, med deg halsende etter. Dette er livet ditt. Alle finner sin måte å overleve på. Og det er dét som er blokaden: å finne måter å overleve på. I trass. I håp.

Ahmed har ikke gitt seg. Han skal levere en ny visumsøknad.

Raeda
Jeg tenker på Raeda som jobber på en ungdomsklubb. Huset ble ødelagt under en av Israels bombinger av Gaza-stripen. Det har ikke vært lett å få tak i sement og byggemateriale, så familien har samlet sammen litt etter litt. Én sementsekk av gangen har de gjenbygd familiehjemmet: et hjørne, en vegg, fått ferdig et rom, ett til.

I trass og i håp. Etter to og et halvt år kunne de flytte inn igjen.[1]

Sahar
Jeg tenker på Sahar, en ung israeler som 18 år gammel tok på seg en t-skjorte med teksten «I refuse to occupy» – jeg nekter å okkupere. Den gikk hun med blant sine medelever som var i ferd med å verve seg til tjeneste i den israelske hæren, og snakket med dem som ville høre om at det var mulig å nekte militærtjeneste.

Fordi hun ser og mener at okkupasjonen ødelegger for både den som er okkupert og den som okkuperer. Fordi det å bruke makt ikke er en god løsning for noen. I trass og i håp fortsetter Sahar sin fredstjeneste.

Barna i Gaza og vi her i Norge
Jeg tenker på barna i Gaza, som flyr drager. Midt i en hverdag som når som helst kan bli til brølende brutalitet, til sorg, til avmakt. Der finnes også leken, pusterommet, insisteringen på at livet må ha rom. Da trengs trasset og håpet, både for å overleve og for å leve.

Vi her i Norge trenger også både trass og håp. Trass til å fortsette å snakke tydelig om maktbruk og urettferdighet. Trass til å minne våre folkevalgte på at også Norge, som en del av det internasjonale samfunnet, har et ansvar til handling og noen virkemidler vi kan bruke. Blokaden av Gaza må løses politisk, det finnes ingen annen vei.

Og håpet bærer vi, i solidaritet med palestinere og israelere som ønsker seg en fredelig framtid, og som arbeider for å nå den. Vi skylder dem å nære det håpet, å holde motet og kampen oppe.

[1] Ahmed og Raedas historier kan også leses på www.gazaunlocked.org