En annerledes løpemotivasjon

Skrevet av Jorunn Aanensen Kaalvik. På trykk i Fædrelandsvennen 25. april 2016.

Fra det første løpet i 2011 har «Palestine Marathon» vokst fra å ha rundt 600 deltakere til i år å ha rundt 4500.

Løpet som arrangeres både for og med dem som er fratatt retten til bevegelse, så løperne løper med hjertet. Hvor symbolsk viktig løpet er, viser den grundige og nedverdigende behandlingen man får av israelske myndigheter!

«We run to tell a different story» skriver arrangøren, «Right To Movement»-bevegelsen, på sin nettside. Lidenskap og spenning, ikke adrenalin-kick, er årsaken til at man løper «Palestine Marathon», står det å lese i «The Guardian» etter løpet. Å delta handler ikke om tid, eller om å si at man har løpt maraton. Det handler om å vise solidaritet med de som har mindre frihet, og det gir derfor det å løpe en ny dimensjon. Den israelsk-palestinske konflikten hindrer grunnleggende rettigheter for bevegelse. Verdenserklæringen om menneskerettigheter sier at «enhver har rett til å bevege seg fritt og til fritt å velge oppholdssted innenfor en stats grenser», videre at «enhver har rett til å forlate et hvilket som helst land innbefattet sitt eget og til å vende tilbake til sitt land». Dette er en drøm for israelere og palestinere.

Muren hindrer bevegelse

Det er ikke mulig å løpe helmaraton i Betlehem uten å støte på grenser eller veisperringer. Byen er omgitt av Israels «sikkerhetsmur», og det gir utfordringer. Helmaraton er derfor halvmaraton to ganger, eller du kan velge å løpe 10 kilometer. Mange deltakere spaserer i stedet for å løpe, i solidaritet med saken. Løypa går innom to flyktningeleirer, og man opplever unike naturopplevelser og en enormt gjestfri befolkning som heier deg fram og motiverer for å gjennomføre!

Vi opplevde vakker soloppgang i Betlehem, palestinsk vennlighet i butikker, på restauranter, i gatekjøkken og på gatene og tok oss tid til å besøke Jerusalem mens vi var der. Vi var på Tempelhøyden, ved Klagemuren og møtte mangfoldet av folk som besøkte byen. Samtidig følte vi det intense nærværet av israelsk militær og politi. Etter løpet besøkte vi den svært militariserte byen Hebron, som virkelig er prega av den låste situasjonen mellom israelere og palestinere. De mange sjekkpunktene du møter der bare fordi du skal i moskeen, på skolen eller på markedet er skremmende, og israelsk militært personell er svært nærværende. Bevegelsesfrihet er i fokus, og det er derfor svært positivt med den store internasjonale deltakelsen i løpet.

Løpere fra Gaza nektes å delta

Den politisk betente situasjonen gjør det umulig for palestinere å dra ut på lange treningsturer i forkant av maraton-deltakelse, og det er vanskelig for dem bare å komme seg til Betlehem – for løpere fra nabobyen Jerusalem, men ikke minst for løpere fra Gaza. I fjor var det en løper fra Gaza som vant løpet, i år ble 80% av de påmeldte deltakerne fra Gaza nekta å delta. Palestinere må søke om tillatelse fra israelske myndigheter for å få delta, og kan bli sittende lenge i sjekkpunkter. De drømmer om å få løpe treningsøkter fra Betlehem til Jerusalem, eller om å få løpe langs stranda – noe som er umulig for palestinere som bor på Vestbredden. For internasjonale løpere er det ikke spesielt komplisert å melde seg på løpet og reise ned til Palestina, tenker du kanskje. Vi traff likevel fire irriterte, danske jenter fra Roskilde i sikkerhetskontrollen på flyplassen. De skulle løpe maraton og hadde sittet tre timer i avhør da vi traff dem, seinere fikk vi høre at de hadde blitt sittende der i syv timer! Hvorfor? De var annen generasjons palestinere med dansk statsborgerskap. Bevegelsesfrihet? Virkelig?

Streng kontroll ved utreise

Hjemturen vår besto av flere kontroller. I sjekkpunktet ut fra Betlehem gikk vi gjennom altfor smale svingdører med våre kofferter fulle av maraton-opplevelser og palestinske souvenirer. På sjekkpunktet før ankomsten til flyplassen blei taxien og bagasjen vår gjennomsøkt og kontrollert av israelsk sikkerhetspoliti. Etter innsjekking på flyplassen var det ny sikkerhetskontroll, og her ble vi og flere andre maraton-deltakere plukka ut fra mengden og sendt gjennom et annet sikkerhetsområde. Der var det var full kroppsvisitering utenpå og under klærne, ydmykelser, spørsmål om hva vi hadde gjort og hvorfor. «Hvorfor er jeg her?» spurte jeg. Dette er bare en vanlig sikkerhetskontroll, alle må gjennom den, sa de. Nei, det er det ikke. Jeg har vært her før. Over to timer med ydmykelser. Vel hjemme var kofferten min endevendt, de hadde lagt lapp om at det hadde vært en sikkerhetssjekk, men at alt var lagt tilbake, akkurat som før. Yeah, right. Den danske folketingspolitikeren Johanne Schmidt-Nielsen var også en av de som opplevde dette etter å ha deltatt på maraton, hun ble i tillegg frastjålet PC-en sin. Sikkerhet for hvem?

Jeg må heldigvis ikke leve med daglige ydmykelse og fornedrelse, det må mange palestinere. På samme måte som boikott-aksjonene brer seg i det internasjonale samfunnet, er det å løpe maraton i Palestina med på å sette fokus på konflikten, viktigheten av å få en slutt på den. Ved å være til stede tar man kampen for menneskerettigheter. Og selvfølgelig vil du føle på kroppen den euforiske stemninga som preger det å løpe i Betlehem. Neste år drar jeg tilbake, på tross av at israelerne prøvde å ydmyke meg i sikkerhetskontrollen. Hvis jeg kommer inn. Blir du med?

Jorunn Aanensen Kalvik
Styremedlem Palestinakomiteen i Vest-Agder
Internasjonal leder Vest-Agder SV