MENY
MENY
Det er verken volden eller det politiske hykleriet som har satt dypest spor i prest Tor Øystein Vaaland. Det er menneskene.
Tor Øystein Vaaland, sokneprest i Asker kirke og medlem av FuPs representantskap. Teksten var først publisert på hans Facebook-konto.
Hva er det som har provosert meg så kraftig, og rystet meg inn i sjelen, ved den israelske okkupasjonen av «Palestina», altså, det formelt annekterte Øst-Jerusalem, det i all praksis annekterte Vestbredden og det innesperrede Gaza?
Er det den grove volden som palestinerne er og blir utsatt for, av totalt overlegne israelske militære styrker, eller politifolk, eller væpnede bosettere som turer frem, mens israelske soldater står og ser på, med vår «kristne» verdens ledere som stilltiende, aksepterende vitner?
Nei, ikke først og fremst.
Vold rammer mennesker over hele kloden, også irakere, syrere, nigerianere, meksikanere, amerikanere, engelskmenn og nordmenn. Også israelere.
Er det hykleriet til våre vestlige ledere? Mange palestinere er opptatt av dette. Jeg også, men dette hykleriet avspeiles i så mange politiske konflikter. Og kanskje er vårt hykleri ikke større enn arabiske lederes hykleri gjennom årene, og all verdens manglende vilje til å ta tak i og løse «det palestinske problem».
Er det det absurde i at den okkuperte befolkningen, på finurlig vis i denne ene konflikten, er blitt stilt ansvarlig for okkupasjonsmaktens voldsbruk, og må svare for den frykt okkupanten bærer for de okkuperte?
Er det israeleres manglende nysgjerrighet på om deres narrativer virkelig kan være sannferdige?
Er det all den ignoranse og nedlatenhet jeg har møtt blant israelere overfor menneskene bak murene og piggtrådgjerdene?
Er det at jeg selv har erfart israelsk politi på nært hold, ved selv å bli anholdt og avhørt, fordi jeg kom til å snakke med en israelsk dissident på en bokkafe?
Er det forestillingen om at Gud har stått på «jødenes» side i krig etter krig, også da Israel, i løpet av seks dager for nøyaktig 50 år siden, okkuperte de palestinske områdene, samt Golan og Sinai?
Er det de norske kristensionistenes ukritiske – og stupide – bejubling av israelsk diskriminering og vold, fordi alt hva Israel til enhver tid gjør, synes å være riktig og nødvendig?
Ikke bare. Først og fremst er jeg berørt av å ha gått der.
Sett selv.
Møtt folk.
Hørt historiene.
Erfart virkeligheten.
Som journalist, bokskribent og som prest og reiseleder, har jeg gått stadig mer, og stadig flere steder, og møtt stadig flere mennesker, både på Vestbredden, i Øst-Jerusalem og på Gazastripen, altså i det lappeteppe av områder som skulle ha vært «Palestina». Jeg har også møtt mange israelere, som lever med skylapper, eller som fortviler over sitt eget lands brutale fremferd, og selvdestruktive legitimering av vold.
Jeg tror det har rystet meg, at jeg har møtt folk.
Mennesker, som er blitt venner, som med sine tanker, følelser og drømmer, har vakt gjenkjennelse i mitt liv.
Men der murer er bygd for å holde dem – de ville og gale palestinerne – ute. Borte. Vekke. Og usynliggjort.
Noen av dem er kristne. Lutherske prester. Som meg. Eller kristne av andre konfesjoner. Andre tror ikke på en gud, er sekulære. De fleste er muslimer.
Teksten fortsetter under bildene.
Jeg møter vanlige mennesker som er påtvunget erfaringer, der livet er blitt grunnleggende utrygt. Folk på land som kan bli tatt, i hus som kan bli ødelagt, med veisperringer som hindrer den minste tur, med grenser som er stengt, med handel som går dukken, og med et tapt håp for fremtiden.
I tillegg til at de må forholde seg til all verdens stereotypier og stigmatisering.
Så er det enda en ting: De bærer på disiplenes arv.
Som den unge lutherske presten Ashraf sa, da jeg møtte ham etter en gudstjeneste i Beit Sahour, byen ved Betlehemsmarkene: «Jeg er menneske først, kristen så, og deretter palestiner, semitt og flyktning fra Lydda. Jeg har vært kristen siden Jesus ble født der oppe.»
Han pekte mot Betlehem, like oppe i bakkene.
Jeg har undret meg mye over den måten de kristne palestinerne bærer på arven etter Jesus, og hvordan de kjenner seg ett med evangeliet om å frigjøres (frelses) fra synd, fra urett, fra ensomhet og smerte. Jeg har hørt dem være opptatt også av andre folks lidelse, som syrernes, ikke bare sin egen.
Eller som Yousef, en sekulær katolikk med professorat i Birzeit, som en sen kveld serverte karibisk rom under en palme i hagen, der han fortalte om hvorfor han og kona etter Oslo-avtalen med barna returnerte fra USA, for så å bli sittende i hjemlandet med en drøm like tom som før, fordi israelerne slett ikke hadde til hensikt å realisere noen avtale, bare ta bit for bit og bygge ut Vestbredden ytterligere.
«Vet du, Tor», sa han, «at ditt lands vakre hovedstad er blitt et skjellsord for oss?»
Eller som den avtroppende lutherske biskop Munib, spurte nylig: «Her er vi i det femtiende år med okkupasjon. Vi som er kristne palestinere, spør: ‘Hvor lenge, Herre? Når tar det slutt?’»
Ja, jeg er blitt berørt av de kristne palestinernes vitnesbyrd om sine liv.
Vandringene, og menneskemøtene, har fått meg til å føle meg hjemme i landskapet, og i landet, og bidratt til å åpne bildene i evangeliefortellingene, der Jesus møter disse, mine minste.
Jeg har tenkt at jeg har vandret meg gjennom det palestinske landet tilbake til prestetjeneste i Norge igjen.
Jeg skulle ønske at også palestinere får oppleve frihet. At flyktninger får sin rett. Og at israelere får hjelp til å stoppe galskapen.
At noe nytt kan skje.
At 50 år får være nok.
At uretten må ta slutt nå.
For kjærligheten er det største av alt.
Publisert
06.06.2017
