MENY
MENY
Israel prøver å tvinge palestinerne ut av Jerusalem.
Jerusalem er i dramatisk endring. I århundrer var byen den viktigste byen i Levanten. Her var sykehus, skoler, universiteter, administrative sentre og markeder. Jerusalem var et kulturelt, historisk, sosialt og politisk sentrum for muslimer, kristne og jøder i området.
I følge FNs delingsplan i 1947 skulle Jerusalem verken tilhøre Israel eller Palestina, men settes under internasjonal administrasjon. Likevel har Israel siden 1948 målrettet jobbet for å gjøre om Jerusalem til en udelt jødisk-israelsk hovedstad.
Palestinske innbyggere som ved et bestemt tidspunkt oppholdt seg i det nye israelske Stor-Jerusalem, fikk et såkalt Jerusalem ID-kort. Palestinere på Vestbredden fikk palestinske ID-kort. Etter Oslo-avtalen på midten av 90-tallet fikk dette stor betydning. Innbyggere med palestinsk ID-kort fikk innskrenket adgang til å besøke familie og venner, hellige steder, universiteter og sykehus i Øst-Jerusalem.
I dag har byggingen av muren avskåret Øst-Jerusalem fra mange av sine nærliggende forsteder, og ikke minst Vestbredden. Muren og grenseovergangene, bl.a. nær Betlehem og Ramallah forhindrer effektiv adgang til Jerusalem for palestinere fra Vestbredden, dersom det ikke foreligger tillatelse til for eksempel livsviktige sykehusbesøk, spesielle arbeidstillatelser eller lignende.
Israel tok kontroll over Vest-Jerusalem i 1948. Muslimske og kristne palestinere ble fordrevet. De flyktet fra 39 landsbyer i området, til flyktningleirer i Øst-Jerusalem, på Vestbredden og til andre land i regionen. Deres hjem ble enten overtatt av israelere eller revet.
I 1967 erobret israelerne også Vestbredden, inkludert Øst-Jerusalem, og etter få uker ble den etniske rensingen i byen iverksatt. 5000 palestinere ble fordrevet og deres hjem jevnet med jorden for å sørge for uhindret adgang til Klagemuren. Israel annekterte i tillegg 28 større og mindre områder nord, øst og sør for byen — så tett opptil byene Ramallah og Betlehem som mulig for å annektere mest mulig jord.
Innbyggere med ID-kort fra Jerusalem fikk ikke fullverdig israelsk statsborgerskap, kun oppholdstillatelse. De betaler skatt og kan stemme ved lokalvalg, men ikke til parlamentsvalg. Valgdeltakelsen i Jerusalem er imidlertid lav, fordi fordelingen av skattepenger hovedsakelig favoriserer israelske statsborgere, samtidig som svært mange palestinere ikke anerkjenner Israels annektering av Øst-Jerusalem. Oppholdstillatelsen til de palestinske innbyggerne i byen kan trekkes tilbake ved lengre opphold utenfor byen, for eksempel i forbindelse med studier og arbeid i utlandet eller på Vestbredden. De må blant annet fremvise telefon- og strømregninger for å bevise at de permanent er bosatt i Jerusalem. Siden 1967 har cirka 10 000 palestinere blitt fratatt sitt ID-kort, og dermed også oppholdstillatelsen. Ektepar med hvert sitt ID-kort har ikke tillatelse til å bo i Jerusalem.
På tross av at FN aldri har anerkjent Israels enerett til Jerusalem, har landet siden 1967 bygget store bosetninger på palestinsk jord både i Øst-Jerusalem og på Vestbredden. Her bor det i dag om lag 186 000 jødisk-israelske statsborgere. Israels mål er å endre befolkningssammensetningen i Stor-Jerusalem til 75% — med muren som avgrensning og adgang forbudt for palestinere fra Vestbredden.
Videre legger israelske beslutningstakere i Jerusalem byplaner som gjør palestinske kvartaler og byområder om til såkalt grønne områder som blir vernet mot bebyggelse. Hus blir revet ned, og beboere fordrevet. Senere blir de samme områdene erklært byområder, og jødiske bosetninger settes opp.
For palestinere i Øst-Jerusalem er det så godt som umulig å få byggetillatelse fra de israelske myndighetene. Når familien vokser, må familiene utvide boligen — noe som i de tilfellene der det ikke foreligger nettopp byggetillatelse, blir fulgt opp med en rivningsordre.
Også familier som har bodd på samme sted, i samme hus, i generasjoner risikerer nedrivning eller fordrivelse. De siste årene har nabolagene Sheikh Jarrah og Silwan opplevd en særdeles økning i slike tilfeller.
Siden 1967 har mer enn 2000 hjem blitt revet i Øst-Jerusalem, og den israelske menneskerettsorganisasjonen ICAHD estimerer at det finnes nær 20 000 rivningsordre som venter på å bli gjennomført.
Det finnes ikke noe system som sørger for at huseierne blir kompensert for tapet. Tvert imot må eierne ofte betale nedrivingen av sine egne hus (med mindre de river det selv), og følgelig går verdien av huset også tapt.
Bosetterbevegelsen, bystyret i Jerusalem og militæret arbeider tett sammen. I det muslimske kvartalet i Jerusalems gamleby kjøper bosettere opp eiendom, hovedsakelig via stråmenn — og gjerder, væpnede vakter og israelske flagg blir straks synlig. Israelske politikere ser også ut til å gjøre det de kan for å øke antallet jødiske israelere i byen forminske antallet palestinere.
Publisert
05.02.2013
