Perspektiv-melding

Den seneste tiden har vi snakket mye om bevegelsesfrihet eller mangelen på sådan. Vi har snakket om å ikke få på hytta og mennesker vi ikke får se ansikt til ansikt. Vi finner måter og veier for å omgå myndighetenes anbefalinger og valfarter til Sverige for å skaffe billig bacon, hamstrer hvetemel og dopapir og plages av at skjenkeforbudene ikke opphører. Hva skal vi ellers gjøre enn å dra på hytta, klemme, spise billig svin og drikke pils på den lokale uteserveringen? For å sitere Sylvi med litt ironisk distanse; er det ikke dette vi gjør i Norge?

I disse tider lurer alle naturlig nok på når restriksjonene skal oppheves og når vi kan vende tilbake til normaliteten. Mange opplever også en frykt for at det ikke er en normalitet og jobb å vende tilbake til. Jeg kan bare forestille meg hvordan det er å leve i en slik frykt og er svært takknemlig for at jeg står trygt i jobben min som lærer. Også jeg gleder meg til å vende tilbake til en normalitet der jeg kan se elevene mine ansikt til ansikt og i større grad enn nå sikre at de har forstått fagstoffet, leksene og oppgavene de skal gjøre. Jeg er også svært takknemlig for at elevene mine er tålmodige, at de gir meg råd slik at online-undervisningen fungerer best mulig og ikke minst for at vi har et velfungerende internett som gjør det mulig å fortsette undervisningen. Jeg har også tillit til at myndighetene gjør så godt de kan for å opprettholde en viss normalitet i en ellers så unormal tid. Det er jeg takknemlig for.

Det er klart at vi burde ha offentlige diskusjoner om regjeringen har helsefaglig belegg for å innføre de restriksjonene de har. Det er klart at det kan hende at de har tatt feil og at det ikke har vært nødvendig å innføre blant annet hytteforbudet. Det oppleves imidlertid som ganske navlebeskuende og absurd å omtale dette nå sagnomsuste hytteforbudet som et brudd på sentrale menneskerettigheter som retten til bevegelsesfrihet, retten til privatliv og privat eiendom.

At hytteforbudet ble omtalt som sådan oppleves dessuten perspektivløst når jeg nå har vendt hjem fra Libanon etter å ha tilbrakt to måneder i den palestinske flyktningleiren Rashedieh. I Rashedieh er over 34 000 mennesker stuet sammen på to kvadratkilometer (UNRWA, 2018). I Rashedieh sitter Amira, Jamal, Ali og Muhammed i huset sitt. Amira forteller meg at de har det fint, at hun går på jobb annenhver dag på UNRWA-sykehuset der de tilbyr grunnleggende helsetjenester og at hun og familien forsøker å opprettholde normaliteten som best de kan. Amiras normalitet er at hun er født som flyktning, at hun ikke får bevege seg fritt og at hun må betale tre ganger så mye for helsetjenester ved libaneniske sykehus som libanesere dersom hun eller noen i familien blir ordentlig syke. Amira kan heller ikke bevege seg fritt og hver gang hun og Jamal skal ut av leiren blir deres identitetspapirer sjekket av det libanesiske militæret. I Rashedieh sitter Sahar, hennes mann og tre barn. Som Amira, er også Sahar født som flyktning uten bevegelsesfrihet og retten til privat eiendom. Som Amira og hennes familie, bor Sahar og hennes familie på land som UNRWA har leid fra libanesiske myndigheter. I motsetning til Amira og hennes familie, har ikke Sahars familie  noen sikker inntektskilde og de har heller ikke en velferdsstat å vende seg til når de nå sitter i huset sitt uten nødvendige dagligvarer og medisiner til de syke barna sine.

I disse tider tenker jeg mye på folka i Rashedieh som er stuet sammen på et bittelite område med verdens nest treigeste internett. For dem er det ikke lett å dra på utflukter eller å holde kontakten med kjente og kjære. I disse tider tenker jeg på rettighetene folka i Rashedieh har som mennesker, men som har blitt oversett i over 70 år. Når jeg tenker på disse folka føler jeg meg ekstremt heldig og er takknemlig for å bo i et land med gode og sikre helsetjenester, for at internettet og telefonnettet er så stabilt at jeg kan kontakte hvem jeg vil og når jeg vil. Jeg er takknemlig for at jeg kan pakke teltet og soveposen i sekken og dra i skogen som ligger overalt og campe, puste inn frisk luft og lese bok i åpent landskap. Jeg er takknemlig for at alle mine mest grunnleggende rettigheter er bevart og forsvares av staten.

Selv om dette er en vanskelig tid, må vi ikke glemme hvor heldige vi er som bor i Norge. Vi må heller ikke glemme forholdene som flyktningene i Rashedieh, i Moria, i Gaza og andre steder lever under. Vi må kunne ha to tanker i hodet samtidig – også når vi er frustrerte og sutrer over å ikke få dra på hytta. Det kunne tross alt vært mye verre.

Av: Christine N, Fellesutvalget for Palestina